Ville vekster inn i hagen

Ville vekster inn i hagen

Ville vekster inn i hagen

Tiriltunge, røsslyng, blåklokke og prestekrage – inviter de ville vekstene inn i hagen og utforsk hva naturen har å by på i sommer. Stadig flere er opptatt av artsmangfold og den tette forbindelsen mellom natur og hage. I boken ‘Ville vekster for hager og grøntanlegg’ presenteres 150 viltvoksende arter. Der beskrives både hvor du kan finne de ulike plantene, hvordan de kan sankes inn og hvilke kjøpeplanter de kan erstatte. Dette blogginnlegget er en kortversjon av en artikkel jeg skrev for Norsk Hagetidend, trykket i nr. 2 i 2017. Der ble også forfatterne av boka intervjuet.
Prestekrager både til hage og bukett.
I norsk natur er det et stort ubrukt potensiale. Tas dette i bruk kan vi både ta vare på utsatte arter og redusere bruken av importerte hageplanter. Dersom vi får en bedre forbindelse mellom natur og hage får vi en vinn-vinn-situasjon både for oss og for bier, humler og fugler. Når det gjelder bruk av ville vekster i hagen er ikke dette et spørsmål om enten eller. Man kan forsøke litt i det små og så gradvis endre artsinnholdet i hagen. Fra naturen kan vi hente både trær, busker og urter.
Engtjæreblomst kan gjerne snike seg inn i min hage.
Når man skal sanke planter i naturen er det flere forhold man skal være oppmerksom på. I utmark kan vi høste nøtter og plukke og ta med bær, sopp, blomster og røtter av ville urter. Dette er en gammel allemannsrett. Innhøstingen må skje hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet, ettersom allemannsretten bygger på respekt for miljøverdier, dyr på beite, grunneiere og andre brukere. Vi kan altså ta med oss enkelt-eksemplarer av levende planter, men ikke samle for videresalg, det vil si til kommersielle formål. Men, vi må ikke ta med planter som er fredet, rødlistet eller sjeldne. Mange steder, som i våre naturreservater og nasjonalparker, er plantelivet fredet. Ofte er det forekomster av spesielle arter som er grunnlag for vernet, og dette betyr at vi her ikke kan grave opp røtter for omplanting i egen hage. Frøinnsamling er imidlertid lov, fordi dette ikke skader planten eller ødelegger opplevelsen for andre. Men husk at frøproduksjonen er viktig for plantenes spredning, og også slik innsamling, særlig av utsatte arter, må skje med stor omtanke.
Naturen er full av blomstrende vekster som egner seg til hagebruk, både til fjells og ved sjøen. Hovedpoenget er at man må ta hensyn til hva som er vekstens naturlige miljø. Sol eller skygge, tørt eller fuktig, skjermet eller vindutsatt. Dette er alle elementer som må vurderes dersom flytting inn i hagen skal ble vellykket.  Som ellers bør man også sørge for at de høye plantene står bakerst, slik at de ikke skygger for de lavere. Når det gjelder fargekomposisjon, er det som det fremholdes i boken, sjelden noe problem med markblomstene. ‘Her står alle farger vakkert til hverandre.’
Fra en grøftekant i Østfold – velkommen inn i hagen.
Bregner har fått en stadig større plass i norske hager, og med god grunn. De er vakre og grasiøse og egner seg like godt i skogshager som i minimalistiske og japaninspirerte anlegg. De store bregnene som for eksempel skogburkne (Athyrium filix-femina) og ormetelg (Dryopteris) finnes over hele landet og tåler det aller meste. De passer fint sammen med lauv- og bartrær, men kan også benyttes som solitærplanter eller i bed som bakgrunn for fargesterke eller lavere stauder. Andre bregner som også egner seg til hagebruk er sisselrot (Polypodium vulgare) og strutseving (Matteuccia struthiopteris). Den lave, teppedannende sisselroten kjennetegnes blant annet ved den lakrissmakende rota, mens strutseving kan kjennes igjen ved at den ikke har sporer på baksiden av bladene, men et eget sporedannende blad. Unge bladskudd kan spises etter litt forvelling. Ettersom disse bregnene er så vanlige kan man hente inn småplanter fra naturen selv og etter hvert dele de opp.
Akeleie og strutseving i skjønn forening.
Ofte går man glipp av skjønnheten i norske gress, rett og slett fordi det er så mye av det. Hvis man derimot skiller ut en tue og lar den få litt oppmerksomhet, vil man se at den kanskje ikke står noe tilbake for det prydgresset man får kjøpt. Bergrørkvein (Calamagrostis epigejos) er en av de store viltvoksende gressartene som blir opp mot 1,5 meter høy. Den trives best i sandholdig jord, men kan også plantes lyst i vanlig hagejord eller i potte. Bergrørkvein er dekorativ med sin tette topp med småblomster i grågrønt eller purpur. De stive stråene har også stor prydverdi om vinteren og kan plantes i stedet for hagerørkvein (Calamagrostis x acutiflora).
Hagerørkvein og strutseving.
Er man på jakt etter en viltvoksende klatrer er skogflatbelg (Lathyrus sylvestris) kanskje et alternativ. Denne opptil to meter høye erteplanten har vakre rosa blomster og kan brukes langs gjerder og husvegg så lenge den har noe å klatre på. Det samme gjelder bergflette (Hedrea helix), som med tiden kan utvikle stengler på over 20 meter.
Bergflette kan både klatre og brukes som bunndekker.
På fuktige steder kan man prøve kattehale (Lythrum salicaria). Denne lyskrevende urten blir opptil 1,5 meter høy og særpreges av en mengde rødfiolette blomster i høye aks. Den tåler både ferskvann og saltvannsinnslag og kan erstatte prydkattehale (L. virgatum). Er det virkelig fuktig kan man teste ut myrkongle (Calla palustris) som naturlig vokser på myr, i dreneringsgrøfter, ved bekker og i grunt vann. Planten ser eksotisk ut med de store bladene og det hvitfargede hylsterbladet. Ettersom planten er giftig bør man imidlertid tenke igjennom hvor den plasseres. Strandvortemelk (Euphorbia palustris) og strandstjerne (Tripolium pannonicum tripolium) er også gode alternativer der det er fuktig. Begge har flotte farger og ettersom blomstringstiden er ulik kan de gjerne plantes sammen.
Revebjelle finnes viltvoksende mange steder og da kan du samle frø.
På tørrere steder kan man teste ut fagerknoppurt (Centaurea scabiosa). De dekorative, purpurfargede blomsterkorgene minner om fjær og den passer godt i staudebedet som et alternativ til honningknoppurt. Blåklokke (Campanula rotundifolia) og fagerklokke (Campanula persicifolia) trives også best der det er tørt og godt drenert. Ballblom (Trollius europaeus) og fjellmarikåpe (Alchemilla alpina) blomstrer vakkert i gult, mens blodstorkenebb (Geranium sanguineum) som navnet antyder har lysende røde blomster. Også skogstorkenebb (Geranium sylvaticum), engstorkenebb (Geranium pratense) og liljekonvall (Convallaria majalis) gjør seg godt i det naturlige staudebedet.
Det finnes mange arter viltvoksende storkenebb.

 

Bitterbergknapp og nellik
Fra naturen kan man hente alle de vanlige treslagene som hegg (Prunus padus), svartor (Alnus glutinosa) og hassel (Corylus avellana). En anvendelig, men lite brukt busk er pors (Myrica gale). Pors finnes gjerne i myrkanter og har harpikskjertler som avgir en karakteristisk duft. Pors er en gammel krydder- og medisinplante og kan gjerne brukes som kantvekst til avgrensinger av bed. Spesielt vakker er også tysbasten (Daphne mezereum). Den blomstrer tidlig på våren i rosarødt på bar kvist. Ettersom den ikke er så vanlig bør man nøye seg med å sanke frø og smøre seg med tålmodighet, men den er verdt å vente på.
Duftende liljekonvall i skog og hage.
Så gjør som jeg – gå på skattejakt og se om du finner noe viltvoksende som kan benyttes som supplement i hagen. Moro, miljøvennlig og billig. Og hva med å kjøpe en god, gammeldags flora? Gøy å vite navnet på de vanligste viltvoksende blomstene – kanskje greit å vite forskjell på løvetann og hestehov hvis ungene spør 🙂 Og er du gira på viltvoksende planter kan du jo lese dette blogginnlegget, der jeg skriver om hvordan du kan lage mat av ugress. Nam!

Kommenter

Melding
Name
E-mail
Website